Man må stå tidlig opp for å møte Obama. Intet er tilfeldig her. Clinton var enklere. Så sant man hadde langt mørkt hår, og et pent skolelærerinne-smil kunne man komme så langt man bare ville. Obama er vanskeligere.

Helst skal man være født inn i rett familie, bli tidlig engasjert i politikk, kanskje også AUF-leder. Videre må man gå den lange veien via næringsdepartementet til finansdepartementet før man etter å ha nedkjempet andre konkurrenter kan finne plassen ved bordenden. Motstand må man forvente. Det er alltid liten plass rett bak gjerdet hvor det er best utsikt, og flere er det som har opplevd at sleipe moldensere har presset seg foran. Men man gir seg ikke. Man finner andre utsiktspunkter, og kommer tilbake. Så er det den lange ventetiden. En dag får man tidligere nevnte konkurrent inn i den rette posisjonen, og dermed er målet nådd. Møtet med Obama. Spørsmål er selvsagt hva man skal gjøre så. Å møte Obama en gang til er liksom ikke det samme.

Men aldri kan være helt fornøyd. Litt skuffende må det jo være etter alt dette forarbeidet å ikke engang få møte han på tomannshånd. Men må dele bord med bønder og han franske.

Ikke alle kan bruke all tid på å forberede møtet med Obama. Noen av oss må satse på flaksen. I morges da jeg pusset tennene, gjorde jeg den vurderingen at beste sjansen jeg hadde for å møte Obama måtte være på toget. Så jeg gikk mot stasjonen og håpet på tåke slik at helikopteret ikke kunne lette, og frost slik at bilene ikke fikk startet. Da ville NSB være siste mulighet. Jeg kunne se han stå og hutre litt, ventende på stasjonen på Gardermoen.

Jeg tror det hadde vært trygt. Man snakker uansett ikke unødvendig med fremmede på toget tidlig en morgen. Og 70+ togpassasjerer som allerede gjør sitt for å unngå blikket til hverandre, hadde antageligvis forholdt seg på samme måte til en amerikansk president som steg på. Kanskje et lett nikk. Man er jo litt usikker på om man kjenner eller ikke kjenner mennesker man har sett mange ganger på TV.

Men ingen Obama dukket opp. Ingen Michelle heller. Selv ikke en Peter eller en Ron eller hva de nå heter de 700 andre i følget hans. Jeg måtte følge han på TV. Se norske journalister som bruker utdanningen sin til å fortelle at “Nei, det skjer fortsatt ikke noe her på flyplassen”, og at Obama har på seg vinterfrakk når han kommer ned trappen. Hvilke slutninger kan vi trekke av dette? Er det en ny kald krig i emning?

På jobben hadde vi satt opp et arbeidsbord til han sånn i tilfelle. Men det hjalp ikke.

Dette var det beste bildet jeg fikk av han. Dette er grunnen til at kjøpte min 200 mm linse.

Etter blinkskuddet gikk jeg på McDonalds og feiret fredsprisen med en Big Mac. Så gikk veien ned til Grand for å se på noen bakhoder. 170 cm. har sjeldent vært noen fordel i større menneskemengder.
Store folkemengder setter også internasjonal solidaritet på sin prøve – ”Ja, jeg er enig i det med Øst-Jerusalem. Nå – ta ned det banneret, så vi kan se presidenten!”

Men han kom, vinket og gikk inn igjen.

Ikke alle var invitert på festen.

Så ventet jeg i fire timer til for å se om Jagland også kom ut. Det gjorde han ikke. Så jeg gikk hjem. Obama hadde rukket å oppdatere sin facebook-profil under middagen. Hvilken mann.

Jeg har fast følge. Tonefølge. Det er desember og jeg synger i kor. Et hvert kor med respekt for seg selv synger julesanger i desember. I Kvindelige Studenters Sangforening har vi sunget julesanger i over ett år! Først til jul 2008, så hele våren og nå til jul igjen. Cdinnspilling av julecden vår “Arme jord ha jolefred” (se www.gavermedmening.no) startet i januar, og fortsatte så i april og i juni.
Sommer og julesanger passer jo like dårlig sammen som, tja en standup-komiker hadde sikkert funnet på en morsom sammenligning, men jeg tror jeg holder meg til at det er en litt absurd opplevelse å synge “stille natt – hellige natt” i en time for så å gå ut å spise lunsj på kirketrappa til fuglesang, 23 grader celsius og solskinn.

Å ha en sang “på hjernen” er et kjent fenomen for de fleste. Jeg har hatt julesanger på hjernen i hele 2009. Det finnes helt sikkert mange gode teorier og forskning på hvorfor det er slik at noen sanger henger seg opp der inne blant de små grå. Selv har jeg en teori om at hvis sangen har ord som man sier eller tenker ofte, så er sjansen for at man assosierer disse ordene med sangen og synger/nynner/tenker på denne. Og i og med at alle julesangene på plata er på norsk, finner man jo fort noen fraser som sniker seg inn i dagligtale og tankestrømmer.

Jeg sier “nå” og begynner å synge på “nå vandrer fra hver en verdens krok”, jeg sier “i” og videre kommer “i denne søte juletid”. Og så videre og så videre.

Særlig sanger med arrangement eller melodilinjer som bare “går og går”, har en tendens til å bare “gå og gå” inni hjernen min også. Sanger med “repeat and fade” er med andre ord lurt å unngå å tenke på.

En annen grunn til dette tonefølget mitt er jo at jeg har sunget sangene svært mange ganger. På øvelser, konserter, radioopptredener, kjøpesenter-sang, gruppe- og stemmeøvelser. Og jeg hører selvfølgelig på CDen. Det blir endel ganger tilsammen. Jeg ser for meg dette er vanlig scenario for artister: Etter at man har skrevet, øvd inn og spilt inn en sang, så vinner den Melodi Grand Prix og/eller blir en radiohit. Da hører man jo sangen sin over alt i tillegg til at man allerede er lei av å synge den. Og så er det sommerturné, og man må spille låta si hver eneste kveld. De må jo bli gale! Jeg tror jeg egentlig er glad for at jeg er en helt normal korsanger som har gitt ut juleplate, og ikke en populær populærmusikk-artist.

Når alt kommer til alt så er kan man vel ikke akkurat klage når man har gitt ut en juleplate som har fått 6er i to riksaviser, man har julegave til alle kjente og kan skryte både her og der.

Torunn Korunn

Vi har familie på andre siden av landet og naturlig nok medfører det en del kjøring.
Det vil si at vi etter hvert har blir proffe på det her med langtur… Tror vi.
Sannheten er vel heller at vi bare har blitt proffe på å gå i de samme fellene år etter år etter år. Og en felle jeg og ungene alltid går i er at vi glemmer at han som stort sett kjører bilen er en mann, med alle de konsekvenser det har.

Dette burde jeg selvsagt ha visst. Jeg tilbrakte tross alt en rekke bilferier i barndommen sittende i baksetet på en Renault 16 med min far bak rattet og min mor hoderystende i passasjersetet.

Ferieturene våre ble nemlig ikke avsluttet ved døra hjemme. Ferien ble avsluttet i det min far så på klokka og regnet ut nøyaktig hvor få timer vi ville bruke fra Jølstraholmen/Meråker/Krekke/Kinsarvik/Bøygen camping til ferjekaia i Brattvågen.
I det sekundet det var gjort var det slutt på ”veien er målet” og ”ta det som en tur”. Et hvert forslag om å stikke innom et fjernt søskenbarn, siden "vi nå likevel var her på Lesja” ble føyset av med avsky.
Vi var uansett ikke på Lesja så lenge.
For min far stoppet ikke bilen.
Og da mener jeg at han ikke stoppa bilen i det hele tatt.

Min far var plutselig Petter Solberg og Michael Schumacker i en og samme person. Og desto flere pit stop, desto mindre sjanse var det for at vi ”vant løpet”. – Eller rakk akkurat den ferja vi hadde tenkt, som vi andre nok ville kalt det.
I de få tilfellene han faktisk stoppa bilen så var det fordi broren min var så tissetrengt at han var gul på det hvite på øyet, og den såre gråten i baksetet ikke kunne ignoreres lengre. Men heller ikke da var det snakk om at noen av oss andre kunne gå ut av bilen for å strekke på beina. Min far stod som en gammeltestamentlig patriark og dirigerte hvem som fikk lov til å følge min bror på do, og hvem som bare fikk sitte i bilen og trekke luft gjennom et åpent vindu. Hadde ikke stoppeklokka vært midt inne i oppakningen på taket så hadde han brukt den.

De siste milene før ferjeleiet var alltid like spennende som de siste rundene i et formel 1 løp. Det er grenser for hvor fort en søkklasta Renault 16 kan gå. Men faderen strekte grensene så langt det lot seg gjøre. Vi andre satt i konsentrert spenning blandet med dødsangst, mens den lille, grønne, topptunge bilen suste langs veier som ble mer og mer kjente. Og i det vi kjørte om bord i ferja brøt jubelen løs.
Og da løsna til og med steinansiktet til far min. Mannen som ikke hadde smilt siden Vinstra, var seierherre nok til å løsne på snippen, sveive ned ruta, og slå en spøk med matrosen:
”Jaja, vi rakk det i år igjen gitt”.

I voksen alder ser jeg et mønster. Men nå er det ikke min far som kjører bilen, det er min mann. Og det er ikke min mor som sitter ved siden av. Det er meg. Men jeg kan se i speilet at jeg har det samme stramme draget rundt munnen som min mor hadde den gangen.

Min mann mener nemlig, som de fleste menn, at bilen skal kjøres fra avreisested til destinasjon uten unødvendig tidssvinn på veien. Og dette er lite kompatibelt med resten av familiens behov. Eller for å si det med andre ord: Han vil ikke stoppe før vi er framme; uavhengig av dotrengte barn, bæsjebleier og smågodtkvalme.

Min mann er en mer moderne mann enn min far var. Men i praksis betyr det ikke noe for verken antall tissepauser eller opplevelsen vi andre får av at bilen er hans borg. Forskjellen ligger i hvordan dette blir formidlet. Min moderne mann har nemlig andre taktikker for å slippe å stoppe bilen enn det min far hadde. Han skjønner at det er udemokratisk å innføre enevelde, selv når det skjer i et bensindrevet lukket rom. Så han prøver å skjule behovet sitt for diktatur i argumenter som kun har som hensikt å skape en illusjon av et demokrati. For noen andre enn hans kone kan det han sier nok til og med høres helt fornuftig ut. Men ikke for meg.
Jeg kjenner igjen mønsteret etter tredve år som offer for en mann og hans bil.
Han prøver seg først med tilsynelatende fornuftige men veldig ambulerende argumenter. ”Uff nei, vi kan heller stoppe på Prøysenhuset en gang: vi har med/ikke har med barna. Været er bedre/dårligere.” Så forsøker han seg på psykisk terror. Sukking og stønning, lange lidende og veldig talende pauser, helst kombinert med et litt søkt argument: ”sukke tungt – jo vi KAN sikkert stoppe snart… men vi må uansett stoppe og fylle bensin om et par timer så….”.
Det siste fortvilede forsøket hans er rett og slett å overse eller ”glemme” at kone og barn er så tissetrengte at de vrir seg som åler i bilsetet. ”Neimen sier du det, kjørte vi forbi enda en bensinstasjon… Jeg trodde ikke at du mente det i sted når du ba meg om å stoppe på den neste jeg kom til…”

Det skjer jo med jevne mellomrom at en mann låser seg inne i huset sitt og nekter å komme ut derfra. Hver gang blir det slått stort opp i avisene og kalt familietragedier.
Men hvorfor skriver ingen om de kvinnene og barna som hver eneste ferie er offer for enn mann som gjør bilen om til sin borg. Han ”befester” seg i forsetet og nekter å stoppe. Og som med de fleste familietragedier er det høytider og ferier som er høysesong.
Mon tro om politiet noen gang får telefoner fra fortvile koner: ”Dere må hjelpe meg, mannen min har befesta seg i en mørk blå Passat med skiboks på taket, og han nekter å stoppe bilen før vi er hos svigermor på Åndalsnes. Vi suser nordover på E6 nå. Barna må tisse og jeg vil ha kaffe og vi kjører forbi bensinstasjon etter bensinstasjon. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”

Jeg er blant dem som venter lengst. Allerede mens bihulene protesterer mot pollennivået utendørs er jeg i gang med å planlegge, telle ned, glede meg. Det er så mye som må være klart, så mye som skal på plass. Ingenting er verre enn å helt plutselig oppdage at snøen er kommet, og at ingenting er der det skal. Nei, det må være på stell! Jeg har full kontroll på kalenderen. Går kjærlige runder for å hilse på alle sakene, der de ligger pakket ned i kjelleren og bare venter på november. Eller: slutten av november, mer sannsynlig. Desember til og med. Men opp skal de, opp og frem. Det er høytiden som ligger ryddet ned, der nede i boden.

Min mann er mer en sånn ta-ting-som-det-kommer-type. Overdreven planlegging er ikke hans stil. Når vi reiser på ferie til et sted vi aldri har vært før, satser han på et vinnende smil og en passelig europeisk holdning om det ikke skulle føre frem. Jeg på min side, pleier å ha med meg en plastikkmappe med alle vesentlige detaljer for turen: billetter, flyinfo, hvordan komme seg fra flyplassen, buss/bane/trikk til hotellet, tider for kollektivtransport, voucher til hotellet, viktige telefonnumre og en liste med severdighetene vi helst bør få med oss. Nevrotisk, mener min mann. Sunn fornuft, mener jeg.

Og sånn går nu dagan. I august, mens de andre plukker blomster eller bader, holder jeg med på med de første forberedelsene: først og fremst rengjøring. Vi pleier å sluntre unna i april, da er liksom tanken på storrengjøring litt fraværende. Men nå, i august, er vi på riktig side av sommeren. Så jeg står der i stekende sol og puster inn løsemidler og annet som må til for å få det skikkelig rent.

For det må være rent. Det skal være så blankt at man kan la fingeren skli over flatene uten at man får noe på seg. Først da er man forberedt. Først da kan man gå over til å se på alt det andre som trengs når snøen kommer og det nærmer seg. Og det er jo mye som trengs om alt skal gli slik vi vil. Det er ikke nok å kjøpe noe sjokolade på butikken og tro at man kommer i stemning av slikt? Utstyret må tas frem i oktober, inspiseres, sjekkes, gjøres klart. Skikkelige klær, skotøy, alt må på plass. I verste fall må man skrive lister, finne ut hva man skal kjøpe, gå flere runder i butikkene, nyte hele planleggingsstemningen. Kanskje denne? Eller nei – denne? Man kan ikke risikere at man står der i butikken i desember og alt er utsolgt!

Og så en dag, etter endeløs venting gjennom regnet i november, nærmer det seg. Regnet går over til snø. Snøen pakker inn alt. Karslvogna blinker på himmelen, det er som om naturen endelig har tatt til vett og kledd seg i hvit vinterkåpe. Alt blir stillere, det blir kaldt, rent, hvitt og vakkert. Det er da vi vet at ventetiden endelig er over:

Det er tid for vinterens aller første skitur.

Jeg så ut av vinduet – det var vinterstorm i det lille nordnorske tettstedet, ytterst ut mot havgapet. Jakka mi var klissvåt. Den var arvet fra storebror, og var nok ikke like godt impregnert som den var en gang hadde vært.

Nok en gang skulle vi ha prosjekttime i klasse 9c. For en gangs skyld var det stille i klasserommet. Veggene var lakserosa, og flere steder hadde malingen begynt å flasse av. I dag skulle framtida, som samfunnsfaglæreren kalte oss, få besøk av politikere. Læreren vår hadde valgt ut sin egen venninne, en SV-dame som også var lærer, til å besøke klassen vår.

SV-damen startet med å fortelle oss om hvorfor skole var så viktig, om at lærere burde få gode muligheter til å etterutdanne seg – fordi de en gang skulle begynne å lære oss EDB. Hun kikket på veggene, og fortalte oss at mange politikere jobbet for å finne mer penger slik at elevene kunne få et bedre klassemiljø og inneklima, og ikke minst nyoppussa toaletter. Det var det ikke bare SV som mente, men de fleste partiene jobbet for å få det til.

Marianne på første rad var medlem av Sosialistisk Ungdom. Hun var overlykkelig, og straks hun fikk sjansen begynte hun med sin tirade av spørsmål. – Om SV ville ha jernbane fra Fauske til Tromsø, eller om den skulle fortsette fra Narvik og gå ned gjennom Sverige. Hva mente SV om den planlagte dyreparken langs E6 i nabokommunen? Kom den til å ødelegge naturen? Burde ikke moskus, fjellrev og ulv få bevege seg fritt og ikke bli sperret inne bak høye gjerder? Og hva mener SV at vi kan gjøre for palestinerne, som har mistet sine hjem på grunn av okkupasjonen.

Det kom mange og lange svar. Jeg registrerte de knapt, fordi jeg satt og kikka ut vinduet mens jeg lente meg mot radiatoren. Jeg var kald, og jeg lurte på hvordan det skulle bli denne jula. Siden fabrikken gikk konkurs i vår, hadde far bare fått dagpenger fra Arbeidsformidlinga. Alt måtte spares på, og jeg kom neppe til å få nye vinterklær før det ble salg. Det var de som hadde det verre. Begge foreldrene til Petter, som var kompisen min, hadde mistet jobben. Faren på fabrikken og moren var permittert fra fiskemottaket. Petter hadde fortalt meg at om det ikke ble bedre snart, så kunne de miste huset. Da kom banken og solgte det.

SV-damen forklarte at de var imot dyreparken – det var et stort naturinngrep i et område som ikke var særlig berørt. Vi måtte ta vare på det vi hadde, og bevare vårt unike miljø. Kanskje kunne en dyrepark føre til mer biltrafikk også. Og hun ville helst ha jernbane fra helt fra Fauske, men SV hadde enda ikke konkludert. Videre fortalte hun om hvor viktig det var å jobbe for rettferdighet for Palestinerne, og derfor brukte SV å arrangere solidaritetsaksjon en gang i året til inntekt for husløse på Vestbredden.

Plutselig sier læreren mitt navn.
- Lurte du på noe du da, spør hun. Jeg innser at jeg har handa mi i lufta. Jeg hadde jo ikke tenkt til å spørre om noe. Hvorfor hadde jeg rekt opp handa? På nyhetene i dag tidlig hadde de sagt at arbeidsledigheta blant ungdom var på tur til å bli over 20 prosent, og statsministeren hadde sagt at dagens unge måtte ta utdanning. Det var det beste man kunne gjøre for å redusere sjansen for å bli arbeidsledig.
Det var stille. Alle så på meg, og ventet.

- Hvis vi utdanner oss mer, hva skal vi jobbe med når vi kommer tilbake hit?
Hun gransket meg litt, før hun begynte å svare.
- Det viktigste er jo å sørge for at alle dere som er unge, kan ha en jobb å leve av. Her hos oss er fiskerinæringa den aller viktigste – og derfor må vi jobbe for at flere unge får rett til kvoter, slik at de kan levere på mottaket. Vi trenger fiskerinæringa, uten den får vi ikke noe annet til å gå rundt. Dessuten er det viktig at vi har lokalt eierskap, slik at pengene ikke havner et annet sted i landet. Vi vil at det skal være mindre kvoter for trålene, og større kvoter for kystfiskerne, forklarte hun.

Jeg ble forvirret. Det var ingen i klassen min som hadde foreldre som var fiskere. Det var i det hele og store ganske få som drev med fiske som yrke på mitt hjemsted. Foreldrene våre var snekkere, sykepleiere, kassadamer, fabrikkarbeidere og etatsfolk i kommunen. Og så Mariannes foreldre, som begge var leger. Min far hadde jobbet på farfars båt da han var ung. Men da farfar sank reketråleren sin for tjue år siden, begynte far å jobbe på fabrikken. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle satse på en lang utdannelse, for å komme tilbake hit og se om jeg fikk noen torskekvote. Var det virkelig framtida?

Det var da jeg skjønte det. Togreisen sørover med Nord-Norgesbanen kunne jeg bare glemme å sitte og vente på. Her gjaldt det å komme seg vekk, fortere enn svint.

Jeg løser oppgaven med å skrive en historisk hendelse fra virkelighetens lobby-verden som skjedde i perioden 2001-2003….og, som enda ikke har ”landet”….

I starten av 2000-tallet fikk mange foreningen og lag milliarder av midler fra spilleautomater, utplassert i butikker, på kjøpesenter, kiosker, bensinstasjoner og utesteder. Ja, omtrent over alt der man beveget seg fant man disse hissige automatene, som regel okkupert av en eller flere spillere. 22 milliarder ble årlig omsetning fra de mange automatene landet over. Så kom de første historiene om menn og kvinner som spilte bort alt de eide og gjerne litt mer. Spilleavhengige som spilte bort huset, familien, jobb og satt igjen med gjeld de umulig kunne betjene. Forskerne og behandlere kunne legge frem rapporter som viste at Norge hadde mellom 80-120.000 spilleavhengige som var totalt hektet på landets mange spilleautomater. Når disse historiene fikk ansikter gjennom mediene, våknet endelig Stortinget. Da startet også en beinhardt kamp mellom de som ville fjerne automatene for å verne de spilleavhengige, eierne og distributørene av automatene og organisasjoner som i årevis hadde fått milliarder av overskuddet fra automatene, enkelt og lettvint opp i hendene. Enkelte organisasjoner hadde inntekter fra automatene på over 500 millioner årlig. Selvfølgelig hadde disse pengene i hovedsak gått ti viktige tiltak i regi av de samme organisasjonene, men dessverre på bekostning av mennesker som hadde spilt bort alt de eide og som stå ribbet igjen.

Mens brorparten av frivillige organisasjoner forberedte seg på at Stortinget og regjering ville fjerne de aggressive automatene og utvikle nye og ikke avhengighetsskapende automater og spill, pågikk en lobbyinnsats uten sidestykke bestående av noen få sterke organisasjoner i det stille. 6-10 store organisasjoner ”snek seg inn bakveien” på Stortinget og fikset en egen ”avtale” med regjering og storting som sikret de en ”overgangsordning” når de aggressive automatene ble historie. Dette visste ikke resten av de frivillige organisasjonene som med bakgrunn i overveldende dokumentasjon om spilleavhengighet knyttet til de aggressive spilleautomatene, innså at de måtte sikre seg midler til sitt arbeid gjennom nye og mer etisk forsvarlige tiltak. Mange av disse organisasjonene hadde levd godt med midler fra spilleautomater på titalls millioner kroner årlig.

Når Stortinget i 2003/2004 besluttet at de aggressive spilleautomatene skulle fjernes og erstattes med nye (ikke avhengighetsskapende) automater i regi av Norsk Tipping, var de mange spilleavhengige og deres pårørende svært glade. Det samme var store deler av frivillige organisasjoner som enten hadde sagt nei til midler fra automatene av etiske og moralske grunner og de mange organisasjoner som etter hvert innså at deres kjærkomne inntekter hadde bidratt til så mange tragedier. Det de fleste ikke visste om var den/de ”sleipe” lobbyistene som hadde ”fikset” seg en egen avtale med Stortinget som sikret at de i flere år fremover ville få minst 18% av det totale overskuddet til Norsk Tipping som en kompensasjon fordi de mistet store inntekter fra de aggressive spilleautomatene.

Nå i 2009 sitter de samme 6-10 organisasjonene å håver inn 18% av tippeoverskuddet med bakgrunn i at de i at gjorde seg rike på andres ulykke (de spilleavhengige). Resten av de frivillige organisasjonene som siden 2004 har stått uten sine titalls millioner i automatinntekter, har klart seg, men fikk aldri noen tilgang tippemidlene. Mange vil si de 6-10 organisasjonene som nå sitter med 18% av tippeoverskuddet pga tidligere store inntekter fra avhengighetsskapende automater gjorde et ”kunststykke” av et lobbyarbeid på Stortinget. Mange vil kalle de sleipe lobbyister.

Nå er nye ikke-avhengighetsskapende automater ute på markedet gjennom Norsk Tipping. De spiller inn akkurat så lite som meningen er – dvs. de er så lite aggressive at det ikke er registrert spilleavhengighet knyttet til disse automatene. Men, det betyr mindre penger i kassen til Norsk Tipping og siden vi nå har flere mottakere av tippeoverskuddet, blir det mindre på hver mottaker, og brorparten av frivillige organisasjoner står utenfor tippeordningen. Hva skjer når idretten får flere 100 talls millioner mindre å ”rutte med”, når kultur-Norge mangler noen 100 talls millioner? Og, hva om resten av frivilligheten ”krever” sin ”rettmessige” del av tippeoverskuddet. Vil Stortinget da ta en ny runde og fremdeles ”premiere” de 6-10 store humanitære organisasjonene med midler, med bakgrunn i at de ”en gang” var så heldige å få milliarder av penger fra spilleautomater som viste seg å ødelegge så manges liv? Eller, er det på tide at de skaper seg nye inntektskilder, slik frivilligheten i årevis har gjort? Vi kan f. eks sammenligne med at idretten skulle gå til Stortinget og be om kompensasjonsordninger hver gang en større sponsoravtale eller inntektsordning ble borte!

Jeg har valgt å ”ta en Åslaug Haga” og blande fiksjon og virkelighet. Det får bli opptil leserne å tolke hva som er hva – jeg kommer ikke til å tolke noe som helst for dere:

Debattredaktøren av Kveldsposten, Kent Olaf og hans høyre hånd, Siv, inviterte de to motpolene Anna og Stein Tor til å kvitre fra en valgdebatt i regi av avisen. Bokhuset, under ledelse av den tidligere partilederen i Dødt, Aslaug, er en levende institusjon for litteratur- og debattglade mennesker av alle typer avskygninger i Løvestaden.

Anna, et Gudsord fra Rogn og Fjordane, og Stein Tor, en tørr Aslo-basert valgforsker, er to slike mennesketyper. Hun er mot Fellesmarkedet, for å fjerne bokmål, mot fotball, for at menn skal ta hovedansvaret i hjemmet og hater tall. Han er for Fellesmarkedet, mot å beholde nynorsk, fotballelsker, mot at kvinner skal bevege seg så mye utendørs og digger tall.

Men de hadde likevel en ting felles: Fascinasjonen for Kvitter. Denne nye mikromikro bloggtjenesten som hadde grepet om seg i så rasende fart det siste året, at samferdselsminister Lavarsete hadde sett seg nødt til å halvere kvitterfartsgrensen for å berge samfunnet fra total kollaps. For full kvitring i arbeidstiden er lite bærekraftig, som hun uttrykte det.

Anna og Stein Tor hadde utvekslet noen kvits. Kvits er det man kaller slike korte innlegg på max 40 tegn. Deres kvits var så forskjellige som det gikk an å få dem. Likevel lå det en form for gjensidig respekt og anerkjennelse i bunn. Og en erkjennelse av at det er et eller annet med motsetninger som bare er…ja, interessevekkende. Med dette utgangspunktet møttes de denne kvelden. For første gang.

Han så akkurat ut slik som hun trodde. Sjenert, kjedelig, traust, mannssjåvinistisk og arrogant. Hun virket å være akkurat slik han trodde. Feminstisk, dialektrik og sosialistisk (i den grad det er mulig å se slikt), under en tøff maske som skjulte opptil flere fliker av sårbarhet.

Like fullt bestemte de seg for å meske strupene og utveksle noen synspunkter i etterkant av debatten, parallelt med at debattgira mennesker summet rundt dem.
- Du er smart, innledet han.
- Å, repliserte hun, en smule perpleks over en slik åpning (er han ironisk nå, tenkte hun i sitt til dels urolige sinn).
- Ja, du er smart. Som bor i Rogn og Fjordane. For velgerne der har en stemmeverdi som bare overgås av velgerne i Tinnmark.
- Hæ, svarte hun (og tenkte tørre, kjipe fyr).
- Jo, ved valget stod det bare 11 790 velgere bak ett mandat i fylket ditt. Mens i valgkretsen der jeg bor, Aslo, måtte det over 19 000 velgere til for hver stortingsrepresentant.
- Så dum du er som bor i Aslo da, smalt det fra henne (og tenkte: ha den satt!).

Tom Mathismoen og Herodes Sann synger om at ”alle damer har ei stygg venninne. Men Anna og hennes venninne Hjørdis representerte et sjeldent unntak fra den regelen. Og nå blandet venninne Hjørdis seg inn (for Anna var blitt godt oppdratt og tok rådet fra sin vestlandsmor om alltid å ha med seg en venninne når man møter fremmede menn, på fullt alvor).
- Han er bare ikke interessert, sa Hjørdis. Kom så går vi.
- For en talldust, tenkte Anna. Før hun ble med venninna si ut i den svale Aslo-kvelden.
- For en dust, tenkte Stein Tor om seg selv. For hvorfor flytter jeg ikke til Tinnmark? Der er det jo nok med
7 479 velgere pr. stortingsmandat.

Det gikk som det måtte gå. Anna og Stein Tor var rett og slett på hver sin planet, slik Bamse Eidsvold synger så smule klisjefylt, men akk så fint om. Likevel fortsatte de å utveksle kvits. Selv om avstanden ikke en gang kunne måles på tvers.

Og har ingen hørt noe annet, så følger de vel hverandre ennå…

Eg har valgt å løyse oppgava med TEKST på BOKMÅL fordi eg av ein eller anna grunn syns det er lettare å skrive fiksjon på BOKMÅL enn NYNORSK. Dette kan seff diskuterast, men here we go (uuups engelsk!!)

En bondes endelik. Han ble bonde, hadde ikke peiling på kuer og ble derfor drept av en av dem. Men først ble sønnen hans grundig banket opp foran samfunnshuset. (Årsaken til dette kan ha vært at noen ville drepe han for å ta over gården som han ikke ville gi fra seg, men dette kan jeg på dette tidspunktet ikke vite sikkert).

Å stile for høgt.

Sønnen ble sparket så kjøttet veltet ut av trynet hans. Etterpå ble hodet hans dunket omstendig mot asfalten over et lengre tidsrom. Tilfeldigvis foregikk den grundig utførte asfaltdunkingen midt i en dam. Dammen var bare fem centimeter dyp, men en mann som ikke beveger seg kan fort stryke med og det var like før han druknet. Han lå som en oppkvernet kjøttpølse med opprevet bomullstrekk, og hadde pustet inn halve søledammen da vi fant han. Trynet var sparket inn, nesa borte og tennene fordelt over et flere kilometer stort område, nærmere bestemt langs hele veien fra samfunnshuset til bedehuset der han hadde først hadde fått bakhodet slått inn med et veiskilt før turen kom til trynet og fronten. Mannen var blitt behørig banket med balltre i over tre timer før de hadde maktet å røske opp skiltet. Det var et gangfeltskilt og selve skiltet var blitt brukt til å gi mannen en ræv så blå at det neppe var sett maken deriomkring siden krigen. Mannen var kort sagt smadra.

Der jeg stod og stirret ned på det vanntrukne kadaveret lurte jeg på hva vi skulle foreta oss. Skal vi slepe han til legen, spurte jeg. Ikke slepe. Vi må isåfall ta en taxi, sa min bror.

Naboen, hans far, fikk året før trynet sparket inn av en rasende ku med melkespreng og lå flere timer med trynet ned i møkka før kjerringa maktet å slepe han ut etter støvlene. Hodet dunket bortover betongen. Det hoppet avsted mens kjerringa slepte og trakk. Da han kom ut i snøen, og hensynsløst ble slept hele veien til huset, ble hele trynet skrubbet rent. Da hun omsider snudde seg for å ta kuas verk i øyensyn, ble hun paff. Gubben var stein død. Kjeften stod på vidt gap, diare rant fra munnvikene, øynene stod vid åpne, og de ble ikke rene til begravelsen uansett hvor mye de skylte og vasket. Det ble sagt at øyeeplene var blitt som inntørka tomater, og mannen ble begravet med bind for øynene til vår alles store forferdelse. Vi kikket på liket og grøsset.

Legen hadde messet og mast om uforsiktighet i bondegjerningen, og om spinnville kuer og de bakovervendte farer som truet når ei ku stod med halen din vei. Presten hadde jamret og bedt, og kirkelyden hadde ult og skreket seg fra altertavle til utgangsdør der de slepte den maltrakterte bonden i en bånnsolid kiste mellom seg. Bakerst gikk kjerringa og pattet på den smadra mannens gamle pipe. Selvfølgelig til alles forferdelse. En trakk ikke rundt på piper i et gudshus sånn helt uten videre, og folk tisket og hvisket der de subbet mot kirkegården i sine svarteste klær. Nåde være med han inn i evigheten, gaulte presten der han vippet på kanten av graven.

Fra jord er du kommet, til jord skal du bli og fra jord skal du atter oppstå, jamret han og vi så alle for oss den blinde bondens kritthvite tryne i den skamdyre kista. Ingen var i stand til å forestille seg at dette makkverket av en mann noen gang ville vende tilbake til et liv blant oss levende. Og hva skulle han med en sånn kiste etter, spurte folk seg selv der de stod og gledet seg til å helle i seg ukontrollerte mengder gratis kirkekaffe brygget i det indre av bedehusets dype kjeller. Folk hadde nå andre ting å kjøre pengene sine inn i om de ikke skulle investere i dyre kasser hvis eneste funksjon var å bli slept gjennom en kirke av folk som burde ha brukt tiden på andre ting enn å dra rundt på kister. Nå var ikke denne mannen så tung. Alle husket de da den virkelig blåfeite naboen døde, også han som en følge av et bakovervendt sleivspark fra ei ku. De hadde måttet kjøre kista på tralle til alles skam og advarsel. Overvekt var en synd verre enn døden, og nåde den som ikke sprintet taktfast på fjellet hver kveld.

Denne mannen burde aldri ha blitt bonde, det var de skjønt enige om. Ingen spurte hva han mente selv.